De som
var mest aktive på den tiden var Julius Johansen, Haldor Kristiansen,
Eldor Kristensen, Ole Thomassen og Kåre Richardsen.
Haldor hadde bare en fot så han brukte en trestav med et tværtre oppe,
en meget primitiv krykke. Det var imponerende å se han bevege seg
nedover til naustet, der var veldig bratt, men det ble litt bedre når
han fikk støpt trapp. Naustet og trappa er slik i dag som det var den
gang, så bare se selv. Han brukte heller ingen hjelp når han satt opp og
ut båten. Fisket denne perioden var svært bra. Jeg kan huske at kallene
kom hjem med store fangster.
Haldor fisket for det meste gråfisk som han hengte, mesteparten var
torsk men det var også hyse, lange, lysing og steinbit. Sistnevnte ble
hengt som rekling (Man skar i fiskekjøttet på tvers og hengte det til
tørk). Grunnen til at Haldor fisket lite uer var at det var for
vanskelig for han å selge fisken i gårdene, uer kan man ikke henge.
Julius fisket all slags fisk men hans kjærlighet var stor til ueren. Det
var nesten noe religiøst over dette. Blant annet så fikk ingen lov å
fiske med snik i «Håle» mens han fisker der. Men det sies at Mos-karan
satte sniken når han rodde heim. Julius hadde også eget naust med
«Skårsyn», der hengte han opp fiske til tørk under naustet. Det var her
vi ungene som regel var og stjal tørrfisk da dette naustet lå litt
avsides til. Naustet eksisterer ikke i dag, det tok storfloa på 1970
tallet.
Eldor hadde og naust og drev på samme måte, men han var da begynt å bli
gammel, han var født 1874. Julius var og gammel f. 1880, og han var
veldig kroket i ryggen, han bar alltid fisken i en sponkasse når han
skulle selge den rundt på gårdene.
Kåre var en kraftkar og han hadde et godt humør, han var faktisk den
eneste som lånte bort færingen. Det var Arnulf Rudov og jeg som fikk
nytte godt av dette. Men båten var egentlig livsfarlig for den var pill
råtten. Vi ble stadig minnet på om ikke å trø i siden men bare på
plektene. Vi var ikke gamle karene når dette skjedde, 8-9 år skulle jeg
anta.
Ole var en stor ordkunstner og det var ikke få ganger jeg satt i skottet
hans og ventet på at uershonka skulle bli ferdig, kan ikke huske at vi
kjøpte fisk andre steder. De skildringer om fisket på havet glemmer jeg
aldri, de var så detaljert når det gjaldt klokkeslett, vær og
vindforhold og dybde at det var rent nifst. Ole var alltid blid, kan
ikke huske at han var sint noen ganger. Ole fisket med snik når Julius
sluttet, Emil fortale at han skjøtet sammen to 50 anglers sniker i «Håle».
Han fikk over 50 uer, 30 «storgjedd» (torsk) og noe hyse på et drag.
Stua
til Ole var lita, den stod på bygslet grunn, betaling var 8 kr. året. Så
han hadde ikke noe jord eller skog, men ved hugde han på part hos
Lorentz. Etter hvert ble det mange munner å mette, heile 9 stykker. Disse kommer jeg tilbake til. Ved siden av fiske drev også Ole litt sprengningsarbeide. Husker han hadde ei tann som vi kalte for
«knalltanna» Han bet i hop fenghetten med denne (livsfarlig). Ole fisket
også laks og ørret. Husker at han hadde garnsett ved «Ravnhåjen» (han
sperret her oppgangen til «Oselve» og «Finnvikbekjen») for i disse
elvene gikk det plenty ørret opp selv om det ble fisket med garn.
Naust bygde Ole først på sine gamle dager og det står på sørsiden av «Ravnhåjen»
ennå.
|
|
 |
Julius Johansen ved
sitt naust i «Skårsyn» ved Tilremsyn 1956
|
 |
Det ble også fisket en
del Størje. Dette er fra 1949.
Foto: Jan Kristoffersen
|
I disse årene fisket kallene fra Vikran, Mosheimsyn, Tilrem, Mo, Strømøya
og øyværingene på Tilremsfjorden. Og hele denne perioden var det bra
fiske. Når rekefisket ble innført startet nedgangen i fisket og det ble
bare dårligere og dårligere. I dag er det ikke mer en at man får kokfisk
på fjorden. Hva det skyldes vet ikke jeg, men både reketråler og fisken
er borte. Håper at fiskebestanden kan bygge seg opp igjen. En del større
fartøy tok store fangster med sei av fin kvalitet i perioden.
Det er egentlig litt bemerkelsesverdig at fjorden heter Tilremsfjorden,
det er ikke rare biten av havstrekning som grenser mot Tilrem, noen få
hundre meter. Mo har flere kilometer.
Alle de som fisket fra Tilrem brukte vanlig færing som de rodde. De drev
stort sett med juksa, litt gangvad og line, lite med garn. Når det
gjaldt uers-agn så fisket de «agnetæ» (ørret) i Tilremsvatnet kvelden i
forveien, det var et utmerket agn. Julius hadde her sin egen plass
som vi kalt for «Juliusplassen».
Husker en gang en gutt og jeg fisket på motsatt side av Julius,
han gikk tidlig hjem. Dagen etterpå traff jeg han på butikken da sa
han: «Dåkker
bantes så forferdelig at dåkker skræmt me bent heim i gårkveld».
Husker at da de bar Julius ned fra 2. etasje på sykestua i Brønnøysund
var han helt bein. Det forundret jeg meg på, for han var jo kroket som
en bøtthank når han gikk. |
|