Info om Stiftelsen
  Martnansplassen
  Tilremsmartnan
  Tilremsjødagan
  Tilremsyn
  Tilrem
  Folkets bilder
  Jarles bilder
  Terjes bilder
  Postkort
  Alle sidene
  Tilremsjøprosjektet
  Kontakt oss


 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

  Utskriftsvennlig side
  Til foregående side
  Tilbake til hovedsiden
 

 

De som var mest aktive på den tiden var Julius Johansen, Haldor Kristiansen, Eldor Kristensen, Ole Thomassen og Kåre Richardsen.

Haldor hadde bare en fot så han brukte en trestav med et tværtre oppe, en meget primitiv krykke. Det var imponerende å se han bevege seg nedover til naustet, der var veldig bratt, men det ble litt bedre når han fikk støpt trapp. Naustet og trappa er slik i dag som det var den gang, så bare se selv. Han brukte heller ingen hjelp når han satt opp og ut båten. Fisket denne perioden var svært bra. Jeg kan huske at kallene kom hjem med store fangster.

Haldor fisket for det meste gråfisk som han hengte, mesteparten var torsk men det var også hyse, lange, lysing og steinbit. Sistnevnte ble hengt som rekling (Man skar i fiskekjøttet på tvers og hengte det til tørk). Grunnen til at Haldor fisket lite uer var at det var for vanskelig for han å selge fisken i gårdene, uer kan man ikke henge.

Julius fisket all slags fisk men hans kjærlighet var stor til ueren. Det var nesten noe religiøst over dette. Blant annet så fikk ingen lov å fiske med snik i «Håle» mens han fisker der. Men det sies at Mos-karan satte sniken når han rodde heim. Julius hadde også eget naust med «Skårsyn», der hengte han opp fiske til tørk under naustet. Det var her vi ungene som regel var og stjal tørrfisk da dette naustet lå litt avsides til. Naustet eksisterer ikke i dag, det tok storfloa på 1970 tallet.

Eldor hadde og naust og drev på samme måte, men han var da begynt å bli gammel, han var født 1874. Julius var og gammel f. 1880, og han var veldig kroket i ryggen, han bar alltid fisken i en sponkasse når han skulle selge den rundt på gårdene.

Kåre var en kraftkar og han hadde et godt humør, han var faktisk den eneste som lånte bort færingen. Det var Arnulf Rudov og jeg som fikk nytte godt av dette. Men båten var egentlig livsfarlig for den var pill råtten. Vi ble stadig minnet på om ikke å trø i siden men bare på plektene. Vi var ikke gamle karene når dette skjedde, 8-9 år skulle jeg anta.

Ole var en stor ordkunstner og det var ikke få ganger jeg satt i skottet hans og ventet på at uershonka skulle bli ferdig, kan ikke huske at vi kjøpte fisk andre steder. De skildringer om fisket på havet glemmer jeg aldri, de var så detaljert når det gjaldt klokkeslett, vær og vindforhold og dybde at det var rent nifst. Ole var alltid blid, kan ikke huske at han var sint noen ganger. Ole fisket med snik når Julius sluttet, Emil fortale at han skjøtet sammen to 50 anglers sniker i «Håle». Han fikk over 50 uer, 30 «storgjedd» (torsk) og noe hyse på et drag.

Stua til Ole var lita, den stod på bygslet grunn, betaling var 8 kr. året. Så han hadde ikke noe jord eller skog, men ved hugde han på part hos Lorentz. Etter hvert ble det mange munner å mette, heile 9 stykker. Disse kommer jeg tilbake til. Ved siden av fiske drev også Ole litt sprengningsarbeide. Husker han hadde ei tann som vi kalte for «knalltanna» Han bet i hop fenghetten med denne (livsfarlig). Ole fisket også laks og ørret. Husker at han hadde garnsett ved «Ravnhåjen» (han sperret her oppgangen til «Oselve» og «Finnvikbekjen») for i disse elvene gikk det plenty ørret opp selv om det ble fisket med garn.
Naust bygde Ole først på sine gamle dager og det står på sørsiden av «Ravnhåjen» ennå.
 

Julius Johansen ved sitt naust i «Skårsyn» ved Tilremsyn 1956
 

Det ble også fisket en del Størje. Dette er fra 1949.
Foto: Jan Kristoffersen
 

 

I disse årene fisket kallene fra Vikran, Mosheimsyn, Tilrem, Mo, Strømøya og øyværingene på Tilremsfjorden. Og hele denne perioden var det bra fiske. Når rekefisket ble innført startet nedgangen i fisket og det ble bare dårligere og dårligere. I dag er det ikke mer en at man får kokfisk på fjorden. Hva det skyldes vet ikke jeg, men både reketråler og fisken er borte. Håper at fiskebestanden kan bygge seg opp igjen. En del større fartøy tok store fangster med sei av fin kvalitet i perioden.

Det er egentlig litt bemerkelsesverdig at fjorden heter Tilremsfjorden, det er ikke rare biten av havstrekning som grenser mot Tilrem, noen få hundre meter. Mo har flere kilometer.

Alle de som fisket fra Tilrem brukte vanlig færing som de rodde. De drev stort sett med juksa, litt gangvad og line, lite med garn. Når det gjaldt uers-agn så fisket de «agnetæ» (ørret) i Tilremsvatnet kvelden i forveien, det var et utmerket agn. Julius hadde her sin egen plass som vi kalt for «Juliusplassen».
Husker en gang en gutt og jeg fisket på motsatt side av Julius, han gikk tidlig hjem. Dagen etterpå traff jeg han på butikken da sa han: «Dåkker bantes så forferdelig at dåkker skræmt me bent heim i gårkveld».

Husker at da de bar Julius ned fra 2. etasje på sykestua i Brønnøysund var han helt bein. Det forundret jeg meg på, for han var jo kroket som en bøtthank når han gikk.