Info om Stiftelsen
  Martnansplassen
  Tilremsmartnan
  Tilremsjødagan
  Tilremsyn
  Tilrem
  Folkets bilder
  Jarles bilder
  Terjes bilder
  Postkort
  Alle sidene
  Tilremsjøprosjektet
  Kontakt oss

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


 

  Utskriftsvennlig side
  Til foregående side
  Tilbake til hovedsiden

 

En natt på «Sotgrunnan» sist i juli 1966


Historien begynte egentlig med at jeg ble permittert hos Julian Berg. På den tid ble rørleggerne hans redusert fra 10-12 stykker til en mann (Olav Nilsen) som ble igjen. Jeg fikk meg arbeid hos Petter Moe som drev entreprenørvirksomhet. For øvrig er dette første og siste gang jeg har vært ute av rørleggerfaget. Det var da vi holdt på med å sette opp silo til Johan Magnus Tøgersen på Horn at jeg fikk se at han hadde en gammel færing stående. Det ble da slik at jeg fikk kjøpe færingen for kr. 50,-

Man kan vel ikke si at det var noe dollarglis akkurat. Da min far fikk se båten la han omentrent ned forbud mot å dra på sjøen med den. Men det hørte selvfølgelig ikke jeg på. Den ble kjittet, bredd og flekket på så godt som mulig, men ripbordet det klarte jeg ikke å reparere, der var det en sprekk på ½ - 1 cm åpning, med dette var da over vannlinjen. Påhengsmotor hadde jeg ikke og blakk som ei kjerkerotte var jeg selvfølgelig. Med det ble en råd med penger likevel, hvordan dette skjedde er en familiehemmelighet. Jeg visste i så måte stor uforstand. Valget falt på en 3 ½ hk Vest Ben påhengsmotor, tror jeg betalte en 7-800 kroner for den.

Det var Thorgrim og jeg som dro utover på «Sotgrunnan» om kvelden. Fisket var ikke det beste med en gang, men etter hvert så bar vi borti'n. En periode var det bare å dra mens vi klarte. Etter hvert som fiskemengden økte sank selvfølgelig færingen dypere i sjøen og det begynte å skvalpe inn i sprekken i ripbordet. Thorgrim som satt i etterskotten måtte titt og ofte ause for at båten ikke skulle ta inn for mye vann, men fisken ville ikke slutte å bite, tilsutt var det ikke mulig for Thorgrim å fiske lengre, han bare øste.

Men fisken bet like godt. Vi begynte å diskutere hva vi skulle gjøre, og ble da enige om å gå på «Norflæsen» med fisken for vi holdt på å fylle båten med sjø. Der er ikke lange biten dit. Vi lempet fisken på land og dekte den til med tang så ikke fuglene skulle ta fatt på den. Klokka var da ca. 1-2 om natta.

 

 


Vi fortsatte fisket men det avtok utover natta så vi bestemte oss for å dra hjem. Fisken som vi hadde på «Flesen» ble sløyd før vi tok den om bord, ellers så hadde vi måttet forlate mye. Det var godt vær og smul sjø men Thorgrim øste hele tiden innover. Vi var i strålende humør og så ikke noen risikofylt i ferden. Da vi landet båten ved Eldor naustet satt mor til Thorgrim i fjæra og gråt, klokka var da 5 om morgenen. Det var ikke i våre tanker at noen kunne være redd for oss.

Fiskefangsten ble båret opp og lastet i bagasjerommet på «Anglian» da vi kjørte opp «Syskare» så den nærmest ut som en gra hingst så baksett var den. Vi tok av rikelig med fisk til oss selv, men dro til Brønnøysund og solgte fisken til Gunnar Jørgensen. Det var ca. 400 kg. til sammen med sløyd fisk. Tre lyrer veide 18 kg. til sammen, sløyd. Neste natt fikk vi 200 kg og natta deretter 50 kg. Det var sild fisken gikk i hele tiden.

I denne perioden ble vår datter født. Vi drog mye fisk på den gamle færingen og det er vel den beste innvesteringen som jeg har gjort noen gang. Min far var hele tiden redd når jeg dro på sjøen med båten og han rådde meg til å kvitte meg med den, det ville jeg ikke, men da Gunnar og jeg hadde båten i Tilremsvatnet for å senke vannledningen fra pumphuset i sørvatne. Dette var i 1967. Båten ble dratt på land i «Treengsskogan». Da var dens dager talte, en landvindskuling grep inn og knuste den til pinneved.

Når min far fikk høre dette skinte ansiktet hans som en sol, og jeg har aller verken før eller siden sett han så glad som da. Færingen kan ikke mer fortelle.