Tilbake

Martnansplassen

Her er vi først og fremst i «Strandsitternes» rike. En «Strandsitter» eier et hus i kystområdet på festet tomt men har ingen jordeiendom.

Disse «Strandsitterne» var nok de fattigste av de fattige. Som i dette som alt annet finnes det unntak. En Jektskipper var også «Strandsitter». Han bygde det huset vi i dag kaller Haldor-stuå.
 

Tilremsyn fra Mosfjellet 2000
Foto: Jarle Johansen

Martnansplassen fra Rubbelsyn 1920

 

 

Her var fra gammelt av «Leidangsberg» der kongen krevde inn sine skatter. Skatten ble som regel betalt i naturalia: tørrfisk, smør, dun, pelsverk m.m.

Oppkreverne dro fra område til område og krevde inn skatter. Varene ble stort sett omsatt på stedet, etter som det var lettere å frakte penger enn varer. Leidangsbergene utviklet seg derfor i flere tilfeller til rene markeder etter at det ble vanlig å betale skatter og avgifter i rene penger - eller omvendt kan leidangsbergene være lagt til gamle markedsplasser.

Sommertinget ble holdt her i flere hundre år. I 1698 ble en Velfjording dømt til døden ved halshugging fordi han hadde slått i hjel ei tjenestejente han hadde satt barn på. Han ble senere avrettet på «Tyvholmen» i Brønnøysund.

 

Tingstuå og Vilmæstuå 1980. Begge brant ned til grunnen i 1990
Foto: Jarle Johansen

Tilremsyn fra Tilremshatten
Foto: Jarle Johansen

 

 

Ei kjærring fra Nærøy fikk i 1697 bot fordi hun dreiv med tuskhandel på Leidangsberget. En måtte da ha konsesjon for å drive handel.

Etter hvert ble denne tuskhandelen så stor at en gang først på 1700-tallet kunne alle handle med heimproduserte varer. Det er dette vi kjenner som Tilremsmartnan. Fra først på 1700-tallet til 1939 varte den.

På det meste bodde det nok en femti mennesker her. Tenk dere da å ikke ha jord å leve av. I 1860-1870 åra var det nok en 120-150 bygninger på Martnansplassen.

 

Martnansplassen fra «Seltå» 1980. Her ser vi «Tingstuå» og
Vilmæstuå som brant ned i 1990.

«Steinbiten», «Leidangsberget». Januar 2001

 

 

Det mest ruvende var nok «Frøseth-salen» som ble bygd for å selge brennevin fra. Når forbundstida kom ble den solgt til misjonen, senere ble den revet og flyttet til barnehjemmet på Fredheim og deler av den skal vist stå ennå i dag.

Her var en 8-10 strandsitterboliger, storbåtnaust, brygger, naust, arrest, tingstue m.m. I dag er det bare fem av de gamle bygningene som er igjen, og disse er:

 

 

  Haldorstuå, tømmerbygning fra 1843
  Ei brygge fra ca. 1790
  Arresten, meget gammel
  Martnansbu (bordsjå)
  Naust fra 1918

I en eksplosjonsartet brann i 1990 brant Tingstuå (meget gammel) og Vilmæstuå ned til grunnen, det var nok bare flaks at ikke menneskeliv gikk tapt.


Det fortelles at her var båtanløp før hurtigruten begynte å gå. Her var i flere tiår dampskipsekspedisjon med kai, brygge og ishus. Torghattbåtene anløpte her fra starten til sist på 1950-tallet. 

 

 

Kart fra 1892
 

I 1889 ble Martnansplassen eget bruk på Tilrem, nr. 5. Først i 1918 ble Martnansplassen overtatt av Ole Natvig Tilrum fra Brodkorp dynastiet som da var falt.


Brønnøy Kommune har regulert plassen til spesialområde. Hva de mener med dette er ikke godt å forstå, da de allerede har tillatt riving av et naust på Martnansplassen som var bygd i 1893 (verneverdig).

 

I 1997 flyttet Stiftelsen Tilrem Markedsplass en stuebygning, Edvard-Hansåstuå, hit fra Mo (ca. 4 km). På denne tomten er det vi har vårt hovedsete på sommers tid, og her arrangeres Tilremsjødagan 2. helga i juli (lørdag og søndag)

Det er i dag ingen fastboende på Martnansplassen, den blir brukt til beiteland for storfe.

Her som dette bildet er tatt i 1930, står Edvard-Hansåstuå i dag.