Info om Stiftelsen
  Martnansplassen
  Tilremsmartnan
  Tilremsjødagan
  Tilremsyn
  Tilrem
  Folkets bilder
  Jarles bilder
  Terjes bilder
  Postkort
  Alle sidene
  Tilremsjøprosjektet
  Kontakt oss

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

  Utskriftsvennlig side
  Tilbake til hovedsiden

 

 

Her er vi først og fremst i «Strandsitternes» rike. En «Strandsitter» eier et hus i kystområdet på festet tomt men har ingen jordeiendom.

Disse «Strandsitterne» var nok de fattigste av de fattige. Som i dette som alt annet finnes det unntak. En Jektskipper var også «Strandsitter». Han bygde det huset vi i dag kaller Haldor-stuå.
 

Tilremsyn fra Mosfjellet 2000
Foto: Jarle Johansen

Martnansplassen fra Rubbelsyn 1920

Her var fra gammelt av «Leidangsberg» der kongen krevde inn sine skatter. Skatten ble som regel betalt i naturalia: tørrfisk, smør, dun, pelsverk m.m.

Oppkreverne dro fra område til område og krevde inn skatter. Varene ble stort sett omsatt på stedet, etter som det var lettere å frakte penger enn varer. Leidangsbergene utviklet seg derfor i flere tilfeller til rene markeder etter at det ble vanlig å betale skatter og avgifter i rene penger - eller omvendt kan leidangsbergene være lagt til gamle markedsplasser.

Sommertinget ble holdt her i flere hundre år. I 1698 ble en Velfjording dømt til døden ved halshugging fordi han hadde slått i hjel ei tjenestejente han hadde satt barn på. Han ble senere avrettet på «Tyvholmen» i Brønnøysund.

 

Tingstuå og Vilmæstuå 1980. Begge brant ned til grunnen i 1990
Foto: Jarle Johansen

Tilremsyn fra Tilremshatten
Foto: Jarle Johansen

Ei kjærring fra Nærøy fikk i 1697 bot fordi hun dreiv med tuskhandel på Leidangsberget. En måtte da ha konsesjon for å drive handel.

Etter hvert ble denne tuskhandelen så stor at en gang først på 1700-tallet kunne alle handle med heimproduserte varer. Det er dette vi kjenner som Tilremsmartnan. Fra først på 1700-tallet til 1939 varte den.

På det meste bodde det nok en femti mennesker her. Tenk dere da å ikke ha jord å leve av. I 1860-1870 åra var det nok en 120-150 bygninger på Martnansplassen.

 

Martnansplassen fra «Seltå» 1980. Her ser vi «Tingstuå» og
Vilmæstuå som brant ned i 1990.

«Steinbiten», «Leidangsberget». Januar 2001

Det mest ruvende var nok «Frøseth-salen» som ble bygd for å selge brennevin fra. Når forbundstida kom ble den solgt til misjonen, senere ble den revet og flyttet til barnehjemmet på Fredheim og deler av den skal vist stå ennå i dag.

Her var en 8-10 strandsitterboliger, storbåtnaust, brygger, naust, arrest, tingstue m.m. I dag er det bare fem av de gamle bygningene som er igjen, og disse er:

 - Haldorstuå, tømmerbygning fra 1843
 - Ei brygge fra ca. 1790
 - Arresten, meget gammel
 - Martnansbu (bordsjå)
 - Naust fra 1918

I en eksplosjonsartet brann i 1990 brant Tingstuå (meget gammel) og Vilmæstuå ned til grunnen, det var nok bare flaks at ikke menneskeliv gikk tapt.

Det fortelles at her var båtanløp før hurtigruten begynte å gå. Her var i flere tiår dampskipsekspedisjon med kai, brygge og ishus. Torghattbåtene anløpte her fra starten til sist på 1950-tallet. 

 

Kart fra 1892
 

I 1889 ble Martnansplassen eget bruk på Tilrem, nr. 5. Først i 1918 ble Martnansplassen overtatt av Ole Natvig Tilrum fra Brodkorp dynastiet som da var falt.

Brønnøy Kommune har regulert plassen til spesialområde. Hva de mener med dette er ikke godt å forstå, da de allerede har tillatt riving av et naust på Martnansplassen som var bygd i 1893 (verneverdig).

I 1997 flyttet Stiftelsen Tilrem Markedsplass en stuebygning, Edvard-Hansåstuå, hit fra Mo (ca. 4 km). På denne tomten er det vi har vårt hovedsete på sommers tid, og her arrangeres Tilremsjødagan 2. helga i juli (lørdag og søndag)

Det er i dag ingen fastboende på Martnansplassen, den blir brukt til beiteland for storfe.

Her som dette bildet er tatt i 1930, står Edvard-Hansåstuå i dag.