Utskriftsvennlig side
  Til foregående side
  Tilbake til hovedsiden
 

Fra «Tilbakeblikk», avisartikkel i Brønnøysunds Avis 15.4.2000
Av Jarle Johansen
 

Bruk nr. 10 på Mo
Fra gammelt av så må det ha vært en vikinggård her. På en markvandring her i 1998 fant Rikard Binns og undertegnede ca. 20 små og store gravrøyser her. Under siste verdenskrig bygde tyskerne en lyskasterstilling her. Det ble gravd kabel helt fra Brønnøysund og dit. Ennå er ruinene etter dette godt synlige. I 1913 fikk Hans Didrik Johansen skjøte på «Solesnes» og begynner da som bureiser her. Hans ble bare kalt «Katt-Hans». Den 2. mars 1935 omkom en mann fra Tilrem her. Båten hans kantret, han hadde kommet seg på land, men klarte ikke å komme seg til folk. Dagen etter ble han funnet i hjel frosset. Fra barnsbein av har jeg brukt, dette området som turområde. Her er litt moltebærland, her sanket vi og en del egg. Og så ligger jo Bjørnholmene her, det er jo et lite «Paradis», Kroppen og sinnet faller alltid til ro når jeg vender hjem herfra. Før ble det fisket mye laks ved Bjørnholmene, her var alltid laksenot. Her er mange artige stedsnavn: «Varspen», «Likvikje», «Setningsberget» og «Høghåjen». Sistnevnte har forøvrig statens kartverk omdømt til Tilremspynten. Meg bekjent har aldri dette området tilhørt Tilrem.

Under Kisrøstningsdebatten for noen år tilbake hørte jeg Salterneset nevnt som Tilremstangen. Vi har da nok på Tilrem om vi ikke skal flytte deler av Mo hit. Mo er forøvrig det eldste gårdsnavnet vi har i Norge er det blitt meg fortalt.

Så vil jeg ta dere med inn i Hans Didrik sitt rike.
Hans var født i 1866 ved Tilremsyn. Hans foreldre drev den plassen som vi kaller Pænelæplassen. Selv bygde han en stue ca 1888, den kaller vi i dag Bernthuset og tilhører i dag artikkelforfatteren og skal bli en del av det påtenkte museumsområde ved Tilremsyn. Hans ble gift i 1888 med Julie Ingebrigtsdtr. fra Tilrem. Ekteskapet ble kortvarig da hun døde i 1889 av barselfeber. Barnet Julie som ble født, levde opp, men døde senere i 1892. Hans giftet seg på nytt i 1894 med Ane Sveindsdtr fra Folldalen. Hans var noteier og eide i tillegg til stuebygningen også et stabbur og en brygge som senere Martin Hanså overtok.

Pantebok nr. 24, side 235 viser at han i 1908 lånte 250 kroner av Brønnøysund Sparebank og da satte han i pant alle disse husene som stod på bygslet grunn. Har spekulert litt på om han flyttet stabburet til Solesnes og brukte det som fjøs. Som små glunt før 1950 husket jeg at Hans gikk forbi «Myrån» der jeg vokste opp. Han brukte hvile seg på en granittstein og da troppet vi ungene opp for å høre han fortelle. Han brukte uttrykket «det må de forstå far». Han var en fantastisk forteller, men fargela noe. Jeg var også mange ganger og besøkte ham i hans lille bolig og her vrimlet det av katter derfor navnet «Katt Hans». Men det er meg fortalt at ikke alle slapp inn her. En gang han hadde brukket lårbeinet og ikke søkte lege fant tilsynet at de skulle se til Hans. Han møtte dem i døra med en kniv i handa og sa: «Kjæm dåkker nærmar no så trøskæ e dein her i brøst».

Han var berømt for sin styrke. Under et veddemål bar han tre hundrekilossekker rundt ei brygge ved Tilremsyn en under hver arm og en i kjeften. Fortennene var som jeksler og han bøyde en firetoms spiker med dem, da sto vi ungene bare og måpte.

Han fortalte om da han satte ny verdensrekord i lengdehopp på jamfot. Han hoppet fra loftsglaset (det var ikke noe loft på huset hans) bortover marka, tok ei rive og målte opp med, det var fireogtyve riveskafflengder. En gang han hadde så høg feber at den passerte 96 grader så forkollet ullskjorta på ryggen.

Han eide en holme i Salhussundet som ble kalt Hansholmen, den er visst nå blitt omdøpt. Hans mistet visst denne på tvangsauksjon. Han levde et primitivt liv ute i «Nesset», men han var aldri syk. Jeg vet ikke årstallet da Hans døde, men jeg tror han ble over 90 år.
Om Hans er det så mange fortellinger at man sikkert kunne skrevet en bok.

Det blir nå snart vår, da vil jeg atter en gang legge Salterneset under mine føtter.