Opp gjennom tidende er det blitt skrevet side opp og side ned
om Tilremsmartnan. På denne siden har vi valgt å gjengi Ingrid Johansens
særoppgave fra 1990. Etter vår mening er den en fin samling av både
skriftlig og muntlig sider og gir en fin innsikt i hendelsene.
Kilder:
Jeg vil gjerne takke:
Bjørg Paulsen
Angell Skille
Erling Johansen
Lorentz Tilrum
Uten dere har jeg ikke greid å tå til denne oppgaven. Hjertelig takk!
Litteraturliste:
- Beskrivelse over Brønøe hovedsagn av John A. Nordhus
- Nordlands Amt, bind III av Amund Holland
- Blad av Brønnøy Historie 1941 av Brønnøy Historielag
- Tilrumsmartnan av Carl Nielsen
Ord:
Traug- stort trefat til baking
Krumtappen - Hovedattraksjon
Skjøte - bevis på eiendom
Prominente - finere folk
Forord:
Jeg har valgt å skrive særoppgave om Tilremsmartnan fordi jeg vet så lite om
det selv. Jeg synes det er viktig å ta vare på det som har vært før. Jeg
håper at det ikke blir bare meg som får glede av denne oppgaven.
Tilremsmartnan fant sted på Odden i Tilremsvågen, fra annen uke av juli.
Forberedelsene begynte allerede uken før. Det ble satt opp skjeletter
til kaffetelt og til store cirkustelt. Boder ble ryddet og gjort i stand
til å ta imot «handlaran». Fartøyer kom og la seg ved Inner- og
Yttervågen. Det var «handlarane» med sine varer eller fiskekjøpere. Det fortelles at det var
så fullt med båter at man kunne gå over hele vågen med bare strømpelestene.
Her var så overfylt med båter at de formelig lå og gned sidene mot
hverandre. Martnan kunne vare i halvannen uke, men i de siste årene ble den
innskrenket til fire-fem dager.
Tilremsmartnan varte fra ca. 1750 til 1939, da den 2. verdenskrig brøt ut og
stoppet all handelsvirksomhet. Imidlertid eksisterte det på Tilrem før den
tid et slags martnan fordi stedet var et tingsted. Navnet var da
«Leidangsberget». Denne «Ledingen» eller «Leidangen» hadde som kjent noen
med vårt eldste sjøforsvar å gjøre. Det kan ha vært flåtestasjon for et par
langskip. Leidangen som er fra Magnus Lagabøters tid var en fast
eiendomsskatt og denne skatten ble muligens innkrev i forbindelse med
tinget. Det fortelles at allerede i 1690-årene var det en stor folkesamling.
Det var et «startskudd» (populært kalt «Brennvinsskuddet») som ble avfyrt
hver morgen kl. 06.00 som kunngjorde at livet for dagen kunne begynne.
Livet på martnan artet seg som et stort humlebol sammensatt av alle mulige
lyder, og ikke sjelden smal brennevinskorkene både rundt i teltene og oppe i
skogkanten.
Først var det Chr. Hvid Brodtkorb som eide martnansplassen. Da han døde tok
hans datter Sara Hall som var gift med A.C. Hall over. Da Sara Hall døde tok
Natig Lorentzen over. Han var bestefar til han som eier plassen i dag,
Lorentz Tilrum. Av han har jeg fått skjøte på martnansplassen.
Martnan var for mange årets største opplevelse. Da fikk alle «lopper i
blodet» og gikk bare og telte dagene for å komme av gårde. Alle som kunne
tok disse dagene som en liten kombinert ferie- og avkoblingsstund. På
martnan skulle alle som kunne rive seg løs. Det var gått i tradisjon dette å
komme seg på martnan. Hva man så og opplevde der ble stoff mer enn nok til
flere samtaler - helt til neste martnan gikk av stabelen. Det fortelles om
en jentunge som ble spurt av læreren om hvor mange høytider man har i løpet
av et år. Etter en del overveielser kom omsider: Jul, så lang
betenkningstid… påske…. 17. mai… pinse, og like etter med smilende munn og
strålende øyne: Tilremsmartnan.
På martnan kunne man få sett og kjøpt alt. En kunne få kjøpt alt det man
trengte til husholdning, klær, skotøy, ljåer og river samt alle mulige
jernvarer, til og med kubjeller.
Velfjordingene kom med orv, river, treauser, trau og sponkasser m.m.
Bindalingene kom med færinger, sekringer, halvfjerrømminger og ottringer.
Øyværingene møtte med tørrfisk, saltet fisk, tran, egg og dun.
Det var folk fra Overhalla med hjemmelaget vevd tøy og ferdig sydde klær for
menn og kvinner, samt saltet og røyket laks og forskjellige jernvarer.
Overhallingene som også ble kalt døler, fordi de var fra Namdalen, var noen
innbilske og opprørske karer og i fylla mishandlet de dem de fant for godt,
skapte uorden og trosset politiet.
Over alt lurte fristelsene og pengene sirkulerte rundt. Krumtappen på
martnan var karusellen. Man regner med at det var plass til rundt femti
passasjerer. Den var utstyrt med flere vogner med plass til to-en rad med
trehester med bissel, taumer, sporer og det hele - til å sitte på.
Startsignalet lød nærmest som en fotballdommerfløyte. Seks menn var plassert
oppunder karuselltaket. De dro karusellen både forlengs og baklengs. På
varme dager var det sikkert 30-35 grader under lerretstaket og de slet så
svetten rant for 50 øre timen. Økta varte 4 timer, og for å få jobben
måtte du være bredskuldret og ha en kraftig beinbygning. Det kan nevnes
at en gang i tiden var det to karuseller på martnan. Ca. 1920 ble
karusellvirksomheten tatt bort og kom igjen 1937. Grunnen var at
lensmannen bestemte dette fordi han mente at folk ikke skulle bruke
penger på slikt luksus i de dårlige tidene. Musikken som ble spilt var
et positiv samt en stortromme. Tror du det var lite folk med
karusellene? Nei, jeg skal si deg at hele tiden rundt karusellen var det
fullpakket av folk som ventet på tur. Karusellen ble kalt «Trøileheite». Rundene varte 2-3 minutter. De kostet 10 øre for voksen og 5
øre for barn.
Her var også vokskabinett, og en viss Leidersdorf viste også fram et
loppesirkus der lopper, bundet i sølvlenker med sølv ring om halsen, slepte
vogner og skip av papir. De avfyrte til og med kanoner, noe som for øvrig
var morsomt å se på.
Linedansere, komediespillere og musikanter viste gymnastiske og
mekaniske kunster var til publikums store fornøyelser. Især var den
nyttig for den opplysning og innsikt den brakte de mindre erfarne
tilskuerne, slik at de etter hvert innså at slike kunster var naturlige
virkninger av naturlige årsaker og ikke slik som de tidligere trodde at
slik skjedde ved trolldomskraft eller som de kalte det «runerier».
Likeså fantes det lirekassedreiere med aper i uniform som kunne gjøre mange
slags krumspring for å skaffe herren sin noen skillinger. Apene solte også
såkalte «lykkebrev».
For ikke å glemme var det sabelslukere, buktalere, sirkus og en kvinne med
hel skjegg som opptrådte flere år på rad ble etter hvert en attraksjon.
Kanskje var det den samme damen med skjegg som blir nevnt i «Emil i
Lønneberget» da han var på marked. Hvem vet, kanskje var det mange kvinner
med skjegg på den tiden.
Alle slags folk var på martnan. Både gamle og unge. Tatere, sigøynere,
italienere og tysker var der. Til og med portugisiske jøder som i følge
grunnloven ikke hadde lov til å oppholde seg i Norge var der.
Italienerne hadde med seg hyener, tigere, slanger og aper. Et år var det
«Bossos store
zoologiske utstilling» med et «kjempetelt». Der ble det vist fram løver,
tigere, slanger, bjørn, ulv, papegøyer, aper og andre ukjente dyr for oss.
Mange husker enda løvebrølet som kunne høres i vid omkrets.
Et negerektepar, Mrs. and Mr. Brown opptrådte med underholdning i nærheten
av karusellen. Han liggende på ryggen med en flat kalkstein oppå brystet, og
innbød hvem som helst til å klyve steinen med en diger slegge. Det manglet
slett ikke på folk som ville prøve. Mens han gjorde dette fikk hun knust
noen flasker og «hoppet» og «danset» på flaskeskårene i takt med musikken
fra karusellen. Etterpå gikk hun rundt blant tilskuerne med en bolle og
samlet inn kollekt.
Men, som sagt var det ikke bare underholdning på martnan. Mange fant seg en
martnanskjæreste eller to, og mange har funnet sin livsledsager etter
«treff» på martnan. Det var heller ikke uvanlig at de dro til gullsmeden for
å få seg forlovelses ring.
Ordensvern måtte det selvsagt også være på en slik plass. Disse hadde full
politimyndighet og bestod av vel ansatte og sterke karer. Det var som regel
menn fra bygda som syslet med gårdsdrift og fiske. Under martnan figurerte
karene med uniformsluer med et bredt gullbånd rundt og en kokarde foran.
Flere av disse karene gikk igjen år etter år og med tiden ble
gjennomsnittsalderen på politikorpset temmelig høy. Politiet rådde bare
innenfor martnansgrensen, og skulle de besøkende ordne opp mellom seg måtte
det skje utenfor politiets område. De holdt til i «tingstua» og hadde arrest
lokalet like ved. Tingstuå sto helt fram til 1990, da slo lynet ned og det
begynte å brenne. Nå er det ingenting igjen av tingstua (synd!!!)
Her er noen av de som gikk som politi på martnan: Anton Rodahl, Kr.
Sommerset, Anton Kjærstad, Edvin Mathisen, Kristian Stokvold, Natvik
Johannessen, Konrad Skogmo, Bogan, Hjalmar Rodahl.
Hvis du tror alt var bare lurveleven så tar du feil, for i kaffeteltene
var det god anledning til å koble av. Overalt ble det reklamert med «Mad, kaffe,
brus m.m» Noen reklamerte også med 3-m-er. Kaffeteltene var gjerne inndelt i
«båser» med forheng, et bord i midten og en trebenk på hver side med
plass til 3-4 alt ettersom. Her kunne det også nytes «medbragt» og stemningen
kunne ofte være temmelig høy. Det hendte også at noen av karene som hadde
fått for mye, tok feil kurs da de skulle ut igjen. De kunne da ta en
overhaling som resulterte i at de gikk rett gjennom den tynne teltduken.
Men, ikke alle syntes det var så trivelig å være der. noen sier at etter å
ha kuttet toppen av eggene og tatt den første skje, var fuglungen nesten
synbar. Pernille og Petter Pettersen, Anna og Lars Larsen, søstrene Lina og
Anna Tusberg, Marie Pareli og Anna Marken kan nevnes som kaffetelt
innehavere.
Dansebuene var det
også mange av. Disse buene eller bryggene var fiskebuer som var halvmørke,
triste og manglet vinduer. Med det vil ikke si at de ikke fikk ordnet det
koselig der. Mildon Johansen forteller at til å begynne med kunne hvem som
helt arrangere dans- og tjene penger på det. men så kom bestemmelsen om
"sluttede" lag, og da ble det ikke fult så lettvint lengre. På 1900-tallet
hadde disse dansebuer: Johan Nilsen, Karl Hansen og Johan Olsen. Mildon
forteller videre at han hadde imidlertid bestemt seg for å arrangere dans,
og dermed laget han en liste som var så lang at det skulle være
tilstrekkelig til å fylle naustet som kulle benyttes. Listen leverte han til
politiet. Det var de som bestemte om han skulle få lov eller ikke. Da de
fant navn på folk som hold seg borte fra dansen begynte de å spekulere.
Mildon sa, som nesten sant var, at han hadde notert alle som meldte seg på.
han fikk lov til å arrangere dans, og bråkmakere ble kastet ut. Men Mildon
ordnet det alltid slik at inngangspengen ble innkassert før utkastelsen
skjedde. på ei dansebu som lå like
ved kaia ble ungdommen ofte avspist med f. eks at «du står'kje på lesta, du
kjæm 'kje inn».
I Frøseth-salen foregikk det offentlig salg av vin og
brennevin. Ca. 1920 kjøpte Ulrik Quale denne «lastens bule» og gjorde
den om til bedehus. Huset ble senere flyttet til Fredheim ungdomsskole
og ble gymnastikk sal der.
Alt fikk man på martnan, men det skulle gjerne kjøpes noe
av varig verdi. En ungdom hadde bestemt seg for å kjøpe klokke - av disse
en puttet i nederste venstre vestelomme - med kjede trukket gjennom et
knappehull i vesten og festet på høyre side. Han oppsøkte gullsmeden som
for øvrig var jøde. - Å-ooy-oy. -Jeg vil vise deg fin gulklokke. Etter
en del pruting kjøpte gutten klokka med tilhørende kjede - oppsøkte sine
kamerater og viste stolt frem uret. «Ekte gull, karer». En av kameratene
som ga seg ut for å være forståsegpåer utbrøt etter å ha saumfart uret.
«Dæ her e'kje meir gull enn dæ e i skobesparan minæ». Det ble fortært
noen halve øl og klokkekjøperen mannet seg opp. Han skulle jammen ta
denne juksemakeren og gikk til gullsmeden. «Dæ e'kje gull i dennen her
klåkkå e kjøpt hos dæ». Jøden: Jeg har ikke solgt deg gullur - jeg solgt
deg gult ur. Hvordan handelen endelig ble avgjort forteller historien
ingenting om.
Når jeg er inne på dette med gaver, kan jeg like godt
fortelle at det var en tradisjon at mannfolkene skulle kjøpe
martnansgaver til kjerringa. Kanskje mer viktig enn det er å kjøpe
julegave nå. Det kunne være fra enkle ting til kjoler, kåper, bluser
o.l.
Døgnrytmen kunne vel være så forskjellig - tidlig opp og sent i «seng».
Selgeren måtte som regel sove i båten eller et telt. Det var vanlig at
de kom båtveien og derfor var det naturlig at de sov der. Det var ikke
hotell på martnan. Det er andre tider i dag. Kai kom det ikke før i
1920, men de greide seg likevel før den tid.
Det var vel også på Tilremsmartnan
Ulrik Quale og noen prominente herrer på Sør-Helgeland videreførte tanken
om å danne et lokalt dampskipsselskap for distriktet. Dette ble et
faktum, og selskapet ble stiftet januar 1878 under navnet Dampskips
Torghattens Aktieselskap. Det har i dag navnet Torghatten Trafikkselskap
ASA.
I dag er det bare tuftene igjen ved Tilrems-sjøen og på
martnansplassen. Kaia og bryggene er borte. De permanente buene er
råtnet ned. -I det hele tatt, alt som vitnet om en travel og trivelig
martnansplass - er en saga blott.
|
|
 |
|
Fortellinger på folkemunnet:
Det fortelles om en tilreisende som hadde leid Tørris
Hansen - naustet og at han der viste fram en bjørn som kunne danse.
Plutselig slet bjørnen seg og la av gårde i vilt trav. under ferden fikk
den tak i en hund som den bet i hjel. Etterpå gikk det i samme tempo
helt nedover til kaia. Her ble den fanget og etterpå prylt
ettertrykkelig med en stokk.
En kvinne som vissnok hette Ellen dukket opp på martnan med en svær
gjeldvær som hun hadde bundet til en busk, borte i en bakke. Etterpå
fikk hun bort til et telt og bød væren fram. Handel ble det straks, og
prisen var 45 kroner. «Dåkker får no bære gang borti bakkan
og heint ver'n» Hun var så smart at hun fikk salg på væren tre ganger,
med beløpene innkassert på stående fot. Da hun omsider ruslet hjemover
gikk hun bortom væren, og mens hun klappet den farvel så hun sitt snitt
til å kutte over snørestumpene som gjeldværen var bundet til, så la hun på
hjemveien. Dere kan vel selv tenke dere hvem som stod foran trappen da
hun kom hjem -jo, selveste væren.
En mann fra distriktet var kjent for å være hard til å
drikke. Under martnan fikk denne mannen det for seg at han skulle
spille Lensmannen et puss. Så han tok en flaske med egen vare og la det
i baklommen, lett synlig. Han sjanglet frem og tilbake på Martnansplassen
mens han skrålte og sang. Til slutt så lensmannen seg lei på dette, gikk
bort til mannen og prøvde å roe han ned. Det nyttet selvsagt ikke.
Mannen dro frem flaska og skrålte verre enn før. Det gikk som det måtte
gå, lensmannen beslagla flaska og tok mannen med bort til arresten.
Mannen nektet for at han var beruset og forlangte at han måtte løslates.
Da tok lensmannen av korken på flaska og luktet på innholdet. Han fant
ut at det var en merkelig lukt, og spurte mannen om det var
egenprodusert vare. Hjemmebrenning var nemlig, da som nå, forbudt.
«jaa», sa mannen og drog litt på det. «jeg kan ikke nekte på det».
Lensmannen tok da en liten prøvesmak. Han skar i en fryktelig grimase
med en gang og spyttet innholdet ut. Den anholdte mannen greide ikke
holde seg mer. Han sprutet ut i latter. Innholdet på flasken var nemlig
egenprodusert urin.
Et par historier til:
En liten kar var ekspert på
«springskalle». Han kom gående, da han oppdaget en ansamling av
slåsskjemper. Han gikk mot dem og plutselig lå han «skinnflat» i luften
og skallet en midt i «kjeften». Denne karen hadde veldig fremstående
tenner, så det ble et dypt kutt i hodet på han som skallet. Senere satte
det seg "verk" i dette såret. Da var kommentaren fra han som skallet
følgende: «Hva «faan» kunne jeg vite at den ….. hadde gifttenner i «kjæften»».
Ho Maud fortalte om noen kraftkarer fra ei bygd som
trudde de var uovervinnelig. Så kom det to brødre (veldig tynne) på
martnan. De bestemte seg på å banke opp disse kraftkarene. Da de gikk
løs på disse, oppserverte hun de to brødrene, som om at de hele tiden
var i luften. Kraftkarene fikk ordentlig juling og ble etter det ganske
«slukøret».
Etterord:
Det har vært mye jobbing med denne oppgaven. Da
jeg tok for meg denne særoppgaven tenkte jeg aldri det skulle bli så mye
stoff som dette. Enda har jeg ikke fått med alt. Et lite blikk på
hvordan det var, har jeg jo. Jeg har fått full støtte av folk på Tilrem.
Dette syns jeg er meget positivt. Det er viktig at de yngre får vite hos
de eldre. Jeg synes ikke Tilremsmartnan skal falle i glemmeboken. Det er
viktig at man tar vare på gamle tradisjoner.
I året 1844 var det (etter en opptegnelse vi har kommet
over) 64 brennevinsbevilgninger på Tilremsmartnan. Bare en var fra
Brønnøy av disse. De fleste av disse brennevinshandlerne var fra
Trondheim.
Foranlediget ved underretningen om, at der virkes for, at
handelsstevnet flyttes fra Tilrums gamle markedsplads til Brønnø,
tillader jeg mig som grundeierens forretningsfører og efter
bemyndigelse fra ham at oplyse, at der i vår vil blive sat iværk en
fuldstændig udbedring af pladsens gader, hvorved stedets
mangelagtighet som handelsplads vil blive afhjulpen. Nylig er også
en tidsmæssig vei istandbragt mellem Tilrum og Brønnø Når hensees
til Tilrums ualmindelig gode havn, den billige grundleie og
bekostningen ved boderens overførelse til nyt sted, tør det
forhåbentlig indrømmens, at flytningen af handelsstevnet ei vil være
i de markessøgendes interresse.
Åsheim pr. Mosjøen 24de mars 1891.
Ærbødigst Andr. Schult.
|
|
Avisartikkel, mandag 11.7.1921
i Brønnøysund Avis
Tilrumsmarked.
Atter har Tilrumsmarked samlet sin traditionelle interesse om sig,
selv om det aar om andet har tat av med tilstrøningen av saavel
kjøpere som sælgere. Det samler dog interessen om sig baade nær og
fjernt fra: ti dette at ta sig en markedstur engang hver sommer er
likesom en nedarvet trang i nordlændingerne og da særlig her paa
Helgeland.
Til Tilrumsmarkedet ruster baatbyggerne i Bindalen og Velfjorden
sig. Det samme gjør ogsaa andre folk inde i fjordene som driver en
smule husflid. En og anden fiskeopkjøper møter ogsaa frem for at
gjøre forretning er med de tilstrømmende fiskere. En række møter
likeleds aar om andet op med sine kaffeboder i haap om at tjene en
skilling, det samme gjør ogsaa mange forretningsfolk, saa stort set
har Tilrumsmarkedet den dag i dag en hvis betydning paa mange
omraader.
Saa kommer da det store tilstømmende publikum - «mobben og massen» -
som en stor dikter uttrykte sig. For dem er markeddet et slags ferie
fra det daglige slit og stræv, hvor man kan slaa sig løs og more sig
i nogle dag - og nætter.
En mand jeg igaar kom isnak med kom med følgende uttalelse, som jeg
ikke vil forholde mine ærede læsere og som det vistnok ligger noget
i. Han sa nemlig: - -
Desværre har de senere slægter stivnet sammen
i en slags kunstig moral, skap ved hjælp av lægpredikanter og andre
triste personer, der vil gaa vorherre i næringen og lage engler av
menneskene mens de lever her paa jorden, men som overser at der er
nedlagt en naturlig trang hos mennesker til at more sig, og som paa
grundlag av denne mangel paa menneskekundskap forbyr baade dans og
mange andre traditionelle almuelige folkefornøielser, ja de sætter
sig endog imot at man avholder handelsstevner - markeder -, under
paaskud av, at ungdommen unyttig søler bort sine penger. Men er de
nulevende slægter, blit bedre mennesker end de var for 100 aar siden
- da markederne var paa sitt høide? Der begiks selvsat en og anden
ting, der støtte an mot lovens ord, men verre med overtrædelser var
det ikke den gang end nu ………den gang hadde man heldigvis ikke flere
love end man evnet at haandhæve dem, - men det har man nu. Nei,
markederne burde atter bli de store samlings- og omsætningssteder,
hvortil landbobefolkningen kunde sætte hverandre stevne og gjøre
forretinger. Det vilde og saa utvilsomt ophjælpe husfliden og
hjmmeindustrien, og skape en friere konkurance som skikkerlig vilde
være til gavn for det kjøpende publikum, som nu er prisgit handels-
og prisforeningerne i de store byer. Selv om man en og anden gang
blev litt snyt av en handelskar paa markedet, saa var jo ikke det
verre end naar man mange gange gjennem det lange aar blir snyt i de
finere butikker. - - -
Det kan jo være noget i hvad manden sa og derfor gjengir jeg det her
til læsernes bedømmelse.
Jeg hilser marked og markedsgjæsterne velkommen - trods stygveiret
og de dårlig tider.
Frifanten. |
Info
om Stiftelsen
